Aulestad Bjørnstjerne Bjørnsons hjem
Som på Bjørnsons tid flagges det på alle flaggstenger for å ønske gjestene velkommen. Foto Jan Haug

Hjemmet

En varm junidag i 1875 kom Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson med sine fire barn til Aulestad. De kom rett fra et lengre opphold i Italia. Bjørnstjerne Bjørnsons ønske om å eie en gård i Norge var gått i oppfyllelse. 

Fortsatt dro familien på lange utenlandsopphold, men Aulestad ble basen de alltid vendte tilbake til. Bjørnstjerne Bjørnson bodde her til sin død i 1910, og Karoline Bjørnson helt til 1934.

Den mørke hovedbygningen ble lys og lett under Karolines faste ledelse. Med stor inspirasjon fra reisene deres skapte hun et gjestfritt byhjem på landet, fylt av kunst og gaver fra fjern og nær.

Staten kjøpte Aulestad på 1920-tallet og fra 1935 har hjemmet vært åpent for gjester hver sommersesong.

Det er servert

Karoline Bjørnson var bymenneske og egentlig ikke så lysten på å kjøpe gård på landet, men hun føyde seg fordi hun visste hvor mye dette betydde for ektemannen. Hun hadde ikke særlig greie på landsens stell på en gård, men hun var ikke redd for å lære noe nytt og kastet seg ut i husmorgjerningen med stor energi.

Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson nyter kaffe i stua.

Stua

Det mørke tømmerhuset på Aulestad ble lyst og lett under Karolines faste ledelse. Med stor inspirasjon fra familiens reiser skapte hun et gjestfritt byhjem på landet, fylt av kunst og gaver fra fjern og nær.

Salongmøblementet var anskaffet på et bruktmarked i Paris. Økonomien tillot dem ikke å kjøpe nytt. Det har plysjtrekk i tidens motefarge, nemlig vinrødt. Plysjmøblementene skulle dengang enten være flaskegrønne, vinrøde eller brune. Det var farger som ga varme og lunhet, noe som var viktig i borgerskapets tidsalder. Over stolryggene er det lagt hvite broderte små tøystykker, såkalte antimakassar, som beskyttet mot mennenes hårolje. (Kilde: I Bjørnstjernes hus, Jakob Ågotnes)

Norges "hushyggeligste og vakreste hjem", sa Bjørnson selv om hjemmet som Karoline skapte rundt ham og familien. Foto Jan Haug.

På Aulestad pyntes det fremdeles med friske blomster fra hagen.

Musikkværelset

I musikkværelset har selv Edvard og Nina Grieg underholdt med klaverspill og sang.

Bjørnson spilte ikke noe instrument selv. Men han var musikalsk og interessert i sang og musikk. Hans poesi er kjent for å være spesielt sangbar. Det eksisterer over 800 melodier til dikt av Bjørnson, og hans sanger er blitt en del av vår norske kulturarv.

På veggene i musikkværelset henger det portretter av både Ole Bull og Paganini og blant annet P.S. Krøyers dobbeltportrett av Nina og Edvard Grieg. 

Familien hadde sine egne musikere. Eldste sønn Bjørn spilte fiolin og eldste datter Bergljot sang, gjerne med farens tonesatte tekster.

Grisehuset

Aulestad fikk eget værelse for røykere i Bjørnsons tid: Grisehuset! Alle som ønsket en pipe eller en sigar måtte gå dit. Men Alexander Kielland var unntaket:  "Heller tåle hans røyk enn unnvære hans selskap" sa Bjørnson og lot Kielland røyke i stua.

Den franske maleren Theophile-Alexandre Steinlen, som var på besøk sommeren 1901, malte barnebarnas katter på peiskappen. Der henger også hans og Erik Werenskiolds paletter.

Aulestads røykelov var klar: Alle som ønsket en pipe eller sigar, måtte gå i Grisehuset.

Spisestua

Karoline valgte samme grønnturkise fargen i spisestua som i musikkværelset, og hun sto selv for utformingen av taket med listverk etter italiensk mønster. Her ble dekket til fest, og ved bordenden satt ekteparet selv. I dag er det gavene fra venner som omkranser bordet.

Hvis det ikke var gjester eller selskap spiste Bjørnsonfamilien vanligvis det samme som ble servert på kjøkkenet. Yndlingsretten var noe så enkelt som pannekaker. Signe Bjørnson (niese av Bjørnson) forteller:

"Han likte best alminnelig bondekost, og til vår fortvilelse var melkevelling en av hans yndlingsretter. Det ville han gjerne ha to ganger i uken. En gang i mellom vanket det særlig delikat mat. Jeg glemmer aldri den dagen Karen kom inn med et fat liflig hønsefrikassé. Vi frydet oss og slikket oss formelig om munnen av forventning. Onkel så på Karen og spurte: "Er det hanen?" "Ja," svarte Karen. "Ta den ut, man spiser ikke sine venner". Fatet ble tatt ut, og der satt vi. Husmennene spiste alt sammen, og vi fikk ingen ting av den."

Til 70-års dagen i 1902, fikk Bjørnson en duk i gave fra svenske kvinnesakskvinner, med takk for hans tro på kvinners utviklingsmuligheter.

Festbordet i spisestua ble gjenskapt da boken om Bjørnsonfamiliens mattradisjoner - "Til bords med Bjørnstjerne Bjørnson" - ble produsert.

Løvepudding med rød saus var en populær dessert for små og store på Aulestad.

Kjøkkenet

Bjørnson takket alltid kokka og tjenestejentene for god mat og servering. Det store kjøkkenet var etter sin tid moderne innredet med kopper og kar for enhver anledning. Sjokoladekjelen for ungene 17. mai rommet 50 liter, og kaffekjelenes størrelse var tilpasset antall gjester.

Det kunne bli mange måltider i løpet av en dag. Det var for det første morgenmat. Deretter var det gjerne fyridugurd, dugurd (middag), ettermiddagskaffe med "biteti" og eftasværd (kveldsmat). Til daglig ble det servert enkel men solid og god mat. Av hensyn til folkene som arbeidet der, innordnet familien Bjørnson seg stedets spisevaner og matskikker. Vassgrauten sto daglig på bordet, flatbrød og spekeskinke også.

På Aulestad var det som andre steder i bygda slik at de stort sett hadde råvarer til matlagingen selv. Melk, smør og ost hadde man på gården, og flatbrødbakingen foregikk flere ganger i året. Kjøtt, flesk, pølse og annen kjøttmat var de også selvforsynt med. Det var likevel visse varer som man måtte få fra byen, som blant annet pepper, ingefær, kaffe og te, sukker, farin, lakris, gjær og surdeig.

Kjøkkenet på Aulestad var et stort, typisk landsens kjøkken med spisebord og benker. Foto Jan Haug

De store kjelene forteller at det var mange munner å mette på Aulestad.

Husketavle for innkjøp av råvarer. 

Arbeidsværelset

Bjørnson valgte det største værelset i annen etasje til arbeidsværelse. Det har utsikt over gården og dalen. Her ble forfatteren og politikeren inspirert til diktning og handling. 

Man legger ellers merke til at det er en stor åpen plass diagonalt i rommet. Dette har sammenheng med dikteres arbeidsvaner. Bjørnson påstod at han tenkte best når han gikk, og det gjaldt enten det var et nytt dikterverk han strevde med, en tale han skulle forberede eller en annen sak som opptok ham. I et intervju fortalte han:

"Jeg arbeider gående. Jeg går og skriver så et par linjer, og går og skriver et par linjer og går så igjen. Jeg kan heller ikke tenke en tale uten å gå. Jeg går bestandig. Og det tror jeg gjør til at arbeidet er sundt. Det kommer av det friske blodomløp."

(Kilde: I Bjørnsons hus. Jakob Ågotnes).

Arbeidsværelset -  åndens og håndens virkefelt

På veggen henger Chr. M. Ross' store pastell av Karoline sammen med bilder fra kunstmappen Bjørnson fikk av norske kunstnere til sin 70-årsdag i 1902. 

Gjesteværelset

Venner, kunstnere, politikere og vitenskapsmenn ble invitert til Aulestad. Noen gjester var der en dag eller to, andre kunne bli boende i lengre perioder om gangen. Ubudne gjester dukket også opp, enten bare for å få hilse på Bjørnson, for å takke ham for en eller annen velgjerning, eller bare for å være i nærheten av ham. 

Slik lød invitasjonen til en venn med familie i 1880:

" - her er vidunderligt om vinteren. Her er deiligt, her er gode gjesterum, gode middager (klokken fem), og vil du vise dine eldste et eventyr, så ta med og vis dem et norsk vintereventyr med små og store bjørne i."

"Norges billigste og beste sommerpensjonat" kalte Ann Margret Holmgren Aulestad, hun besøkte familien 32 somre! 

I det gule gjesteværelset fikk husets gjester frokost på senga!

Karolines arbeidsrom

Oppgavene Karoline skulle løse på Aulestad var mange. Hun var et arbeidsjern. Hun har selv fortalt at det hendte at hun ble stående helt stille av tretthet, men så husket hun på hva hennes gamle bestemor hadde lært henne: "Hva du gruer for - gjør det fort og vel", og så tok hun fatt med fornyet kraft.

I tillegg til å administrere hus og gårdsdrift og styre økonomien, renskrev hun både manuskripter og og avisinnlegg opptil 5-6 ganger før Bjørnson var fornøyd. 

Karoline blandet seg aldri opp i det han hadde skrevet, men Bjørnson har selv fortalt at han nok la merke til det hvis det var noe hun ikke likte. Da kunne det gå et par dager før han sa: "Jeg merket at du ikke riktig likte det siste du skrev av, Karoline, og du hadde nok rett; nå har jeg omarbeidet det, og jeg tror du vil bli mere fornøyet".

Karoline oppnådde meget høy alder. Hun overlevde Bjørnson med 24 år, og døde på Aulestad 27. juni 1934, nesten 99 år gammel.

(Kilde: I Bjørnstjernes hus. Jakob Ågotnes)

På veggen ved siden av skrivepulten sin hengte Karoline fotografier av familiemedlemmene. "Familieveggen" kalte hun den. Etter hvert måtte hun finne plass til fem generasjoner.