logo
17. mai tog på Aulestad

17. mai tale 2014

Kjære venner!

Kvinner og piker, gutter og menn, gamle og unge, naboer og langveisfarende! Gratulerer med dagen!

Det er en stor glede å se dere her alle prektige mennesker, og å kunne ønske dere hjertelig velkommen hit, til Aulestad, på vår egen nasjonaldag. Det er alt for lenge siden sist! Og det er jo heller ikke en hvilket som helst nasjonaldag, men Grunnlovens tohundre års jubileum! På denne dagen er det spesielt hyggelig å ønske alle barna velkommen, så pyntet og fine.

Her har Karoline og jeg bodd en hel mannsalder – ja, Karoline en kvinnealder – og her fra Aulestad har jeg noen av mine kjæreste minner. 17. mai er en av disse. Alle gjestene, barna ikke minst, som er med på å kaste glans over feiringen av den store dag. Jeg var selv med på å arrangere det første barnetoget i Christiania i 1870. Det var jo nettopp barna 17. mai skulle arrangeres for, det er dere som er fremtiden, håpet. Denne dagen står vi som er voksne på fortauene og i grøftekantene for å slippe dere – barna, ungdommen frem, frem mot en tid de (vi?) ennu ikke kjenner. Fortid, nutid og fremtid smeltet sammen i dette ene ønske for dagen: å feire vårt land, vår selvstendighet, egenart, vår historie og ikke minst – vår unge generasjon, vår fremtid!

Jeg har lyst til å se meg litt tilbake. På denne dagen, for 155 år siden, i 1859, holdt jeg min første 17. mai tale. Ikke her! Det var på Engen i Bergen. Jeg gikk i det store toget sammen med min gode venn, den gudbenådede, fantastiske fiolinisten Ole Bull. På Engen stoppet vi alle, og til et stort og bølgende folkehav av store og små holdt jeg min første 17. mai tale og sa – at det er folket selv som er ansvarlig for landets fremtid. Men det jeg husker best fra denne dagen er nettopp barna, og alle de minste som satt på mors eller fars arm. Det var et gripende syn.

Jeg var selv også ung den gangen. Bare 27 år. Jeg hadde kastet meg inn i den politiske debatten. Den våren var det nemlig Stortingsvalgkamp, den toogtyvende etter 1814. Det var unionsstrid. Det var da vi måtte sikre at vi hadde menn på Stortinget som motsatte seg en styrking av unionen. Og vi lyktes! Velgerne lyktes!

Til denne 17. mai feiringen hadde jeg også skrevet et dikt, av kjærlighet til vår historie og vårt land. Det begynner slik:

Der ligger et land mot den evige sne
i revnerne kun er der vårliv at se.
Men havet går til med historie-drøn,
og elsket er landet som mor av søn.

Jeg arbeidet i Aftenbladet den gangen. I Bergen. Jeg ivret for opprettelsen av politiske partier, og jeg hadde en avis å skrive i. Jeg var heldig! På denne tiden skrev jeg på den fortellingen som heter Arne. Det er en fortelling om en ung mann som må ta de viktige valgene, skal han reise ut i verden, eller skal han bli hjemme. Det er slike valg alle dere som er unge må ta. Og for meg ble hverdagslivets mening og vårt felles ansvar ble stadig viktigere under arbeidet med denne fortellingen.. Den aller første versjonen av «Ja vi elsker» ble skrevet nettopp til Arne. Men den ble fjernet derfra og har siden levd sitt eget liv.

For meg har veien mellom diktning og politikk alltid vært kort. Og den gang var landet i en støpeskje. Det var store stridigheter rundt valget som førte til at Stortinget for første gang ble satt sammen av liberale menn. Jeg, som ikke engang hadde stemmerett, og legg merke til det, dere som er unge i dag – jeg – og mange med meg - hadde ikke stemmerett! – men jeg stod på barrikadene. Og hvorfor det? Fordi det er noe vi ikke må glemme:

«Husk at fred er ei det beste, men at man noget vil!»

Denne høsten fikk vi også ny konge, kong Karl den fjerde. Jeg ville hylle ham, på min måte, gjennom et dikt. Det var dette diktet, som skulle bli Norges nasjonalsang. Og selv om det er omarbeidet flere ganger, har det første verset vært uforandret hele tiden:

Ja vi elsker dette landet som det stiger frem,
furet vejrbitt over landet med de tusind hjem.
Ja, vi elsker det og tænker
På vor Far og Mor
Og den Saganat, som sænker
Drømme paa vor Jord.

Vår Saga består av helter, som med sitt liv har skrevet Norges historie. Jeg nevner Harald Hårfagre, han som evnet å samle store deler av Norge til et rike. Så fulgte Håkon Adelsteinfostre, eller Håkon den gode, som han er mer kjent som. Han var Harald Hårfagres yngste søn. (Det vet vi, selv om Harald Hårfagre hadde så mange sønner at vi ellers har kommet ut av tellingen.) Håkon ble sendt til England hvor han fikk lære statsmannskunst og teologi. Han bragte prester med seg hjem fra England og bygde kirker. Han valgte korset fremfor sverdet, men da danskene kom for å ta oss jagde han dem på dør. Den siste gangen kostet ham livet.

Eyvind Skaldespiller har skrevet om Haralds liv og død. I et kvad beskriver han Håkon den godes store mot, hans død og hans ankomst til Valhall. Olav den hellige var den som fullførte kristningen av Norge ved sin død på Stiklestad. Sverre var kongen som tok kampen om kirkemakten opp med Paven og «talte Roma midt i mot», som jeg skriver i diktet.

Harald, Haakon, Øyvind, Olav og Sverre. De var alle konger, som kjempet for Norges selvstendighet, og det er disse jeg skriver om i det andre verset.

Dette landet Harald bjerged
med sin kjæmperad
dette landet Haakon værged,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
Korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt i mod.

Det tredje verset har også vært med meg i alle versjoner. For alle mennesker har – hver på sin måte kjempet for freden. Bøndene brynte øksene, Tordenskiold forsvarte kysten, kvinnene deltok i kampene, som var de menn! Også den som venter må kjempe sin egen kamp. Og det gjelder alle som venter. De som er for gamle til å delta, de som er for unge, alle barna, som gikk hjemme og ventet sammen med mor. Og mor måtte vente. På en far, en sønn, en ektemann. Det er disse jeg tenker på, når jeg skriver: Andre kunne bare grede; men det kom igjen.

Freden kom igjen!

Det fjerde verset derimot, var med i den aller første versjonen, men så fikk det en lang pause fra sangen, før jeg tok det med igjen i den aller siste versjonen. Det forteller om hvordan kvinner og menn i Fredrikshald brant ned sin egen by for å tvinge svenskene tilbake over grensen. Dette offeret gjorde de frivillig for å redde landet, så mye var selvstendigheten verdt:

ti vi heller landet brændte,
end det kom til fald;
husker bare, hvad som hændte
ned på Fredrikshald!

Den brente jords taktikk har blitt brukt flere ganger i historien, men det vil jeg si til dere som er unge: Ikke gjør dette hjemme! Det er ikke slik det gjøres i dag! Ikke tenk tanken en gang! I dag er det dialog og konfliktløsning som gjelder.

Det femte verset ble helt forandret etter første utgivelse. Fedrelandsdiktet, Sang for Norge, Ja vi elsker – kjært barn har mange navn - det har i det hele forfulgt meg i mange år – 11 år levde jeg med det og et endret det flere ganger. Det var ytre politiske årsaker som lå til grunn, den vanskelige alliansen med svenskene var en av dem. Men det var også det at jeg ville file og rette på versene til jeg hadde fått dem slik jeg ville. Slik er det nå en gang å dikte.

I 1814 ble Norge som kjent gitt bort som krigsbytte til Sverige. Vi ble forstøtt, etter flere hundre år under dansk krone. Og den såkalte Kielerfreden ble ingen fred for oss. Men den åpnet dørene for at Eidsvollsmennene hurtig fant sine plasser og forfattet vår nye Grunnlov.

Samhørighet! Unionen med Sverige var på den ene siden et brorskap, på den andre siden en stadig kilde til tvil og konflikt. I Skandinavia var vi jo tre brødre, eller burde være – og skandinavismen var alltid en viktig sak for meg, jeg måtte derfor legge til et vers hvor jeg skrev:

nu vi står tre brødre sammen
og skal sådan stå!

Det som er vårt syvende vers derimot, har vært med i alle versjoner. Og det synges stadig, det er til oss alle: Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!

Nå er det jo blitt en vane å synge bare det første og de to siste versene. Det er en skrekkelig uting dere må legge av dere. Vi har det da ikke travelt når vi synger nasjonalsangen. Så det sier jeg til alle barn: pass på mor og far, så alle versene blir sunget.

Det siste siste verset forklarer seg selv. Det samler oss om et enkelt budskap: Freden. Vi vil ha dette praktfulle, langstrakte, værbitte landet med de tusen hjem. Og vi vil ha det med fred, for fremtiden, for de unge generasjoner.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem furet,
værbitt over vandet med de tusen hjem.
Og som fædres kamp har hævet
det av nød til sejr,
også vi når det blir krævet,
for dets fred slår lejr.

Ja vi elsker.

Og så vil jeg takke dere alle, men særlig dere små, som har vært så tålmodige. Tusen takk for oppmerksomheten. Nå har dere virkelig fortjent en is! Og så vil jeg ønske dere alle en fortsatt strålende nasjonaldag.

Forfatter: Kristin Søhoel