Oppdag hagen

Hagen har utviklet seg helt fra familien Bjørnson flyttet inn og fram til i dag!

Aulestads hage har spor etter de som til enhver tid har hatt ansvar for hagen.

Hver av dem har vært inspirert av sin tids hagemoter: Karoline fra 1874, Dagny 1918-19 og Else fra 1935 til 1965.

I tillegg kommer det som skjedde i regi av Maihaugen på slutten av 60–tallet.

Den opprinnelige hagen

Det meste av den opprinnelige hagen er forsvunnet, i Bjørnsons tid var det en vanlig gårdshage med grønnsaker og poteter. Alléen og lysthuset av alm er de eldste hageelementene. Bjørnson var interessert i at det ble plantet trær omkring husene, og en allé var en viktig del av dette. Den ble plantet første gang allerede før 1880.

Datteren Dagny Bjørnson Sutreau, som bodde på Aulestad etter 1. verdenskrig, fikk i 1918 tegnet og laget en tidsriktig hage med parterre, grusganger og bed. Hagens grunntrekk slik man ser dem i dag er i stor grad hentet fra denne hageplanen. Den er tegnet av amtsgartner R. R. Hegdal i Kristians Amt. Else Bjørnson, datter av Bjørnsons eldste sønn Erling, var den første konservator på Aulestad og svært interessert i hage. Hun var på Aulestad i 30 år og fikk tilsendt planter og frø fra venner fjern og nær, og bedene fikk sitt utseende i løpet av denne tiden.

Siden hun pensjonerte seg i 1965 er det gjort få endringer i hagen, en forenkling ble forsøkt, men protester gjorde at dette ble gått bort i fra. Alleen er plantet om to ganger siden 1968, sist sent på 70 – tallet.

Alleer

Alléer var moderne i Norge allerede fra 1700 tallet og stammer opprinnelig fra barokkens hager tidlig på 1700-tallet. De ble brukt til å skape romfølelse og vegger i de kjempestore parkanleggene rundt slottene.

Alléer som sådan er her i landet løsrevet fra denne hagestilen i Europa, og har levet sitt eget liv i Norge. Vanlig i innlandsstrøk utover på 1800 tallet. De ble tidlig brukt for å markere viktige innfartsårer (som f.eks. Allégaten i Bergen, 1700 meter med allé) og markeringer av ankomst til store gods og gårder.

Karoline fikk plantet Aulestadalléen ved hjelp av sin bror Hans Reimers som var agronom på Aulestad. Den ble plantet første gang mellom 1874 og 1880. Den ble stor og tett, besto av 60 trær. I 1957 ble den frostskadet da det ble meget kaldt etter løvsprett, og den kom aldri i god vekst den sesongen. Disse frostskadene førte til at grener døde ut og utgjorde en fare for de som gikk i alléen. Det ble prøvd å bytte ut trær uten noe godt resultat. Alléen stod til 1968 og ble etter boreprøver felt og innplantet med nye trær, men ble atter skadet av vinteren og måtte omplantes året etter. Fellingen av alléen førte til storm i avisene, ledet an av Dagny Bjørnson som da var over 90 år gammel.
 
Heller ikke denne gangen ble plantingen vellykket, gjennom hele 70–tallet sturet alléen. Til slutt ble den plantet om en gang omkring 1979, da med lokale trær fra den gamle danseplassen, Sommerhaugen, på andre siden av veien for Aulestad. Det er disse trærne som står i dag! 

Parken

Parken er ganske ny slik den fremstår i dag. En landskapsplan for hele området ble laget i 1990. Det var ingen park før det. Den øvre delen ovenfor dammen besto bare av krattskog. Det var rester etter en landskapspark her, rester etter en utvidet hage på Nedre Aulestad.

Hagen på Nedre var midt på 1900–tallet en forseggjort kombinert sveitserstil/ romantisk landskapshage med ganger, lysthus, plantefelt og springvann. Det gikk en sti fra hagen ved huset og ned til dammen. Dammen har i sin tid også hatt en liten bru over til den lille øya. Dammen er nå i ganske dårlig forfatning, med liten tilførsel av vann, og den gror igjen. Men en runde i denne hagen viser flere rester fra den gamle prakthagen.

Trærne

Som nevnt og som alle kan se når man rusler omkring på området, bjørka er viktig på Aulestad. Det er bjørk i alléen, og i sin tid stod det aller øverst en dobbel bjørk der stammene slynget seg om hverandre. Den ble på folkemunne ble kalt ”Bjørnson og frua”. Denne blåste ned på begynnelsen av 1980-tallet. De bjørkene som står øverst innenfor stakittet er rester av den opprinnelige alléen. De begynner å bli svært dårlige nå.

Aulestads tuntre er en alm. Den er plantet ca. 1912. Det har historisk vært plantet mye alm i bygdene. Bøndene ble oppfordret til å plante alm som sikkerhet mot nød i dårlige år. Alm ble brukt i maten blant annet i nødsår på slutten av 1500–tallet. Lysthuset i hagen er også av alm. Almen passer godt til det, for den tåler meget godt skjæring.

I parken står også store furutrær, fjelledelgran og vanlig gran. Flere av de store trærne her er rester av landskapsparken på Nedre Aulestad. I tunet står også en småbladet lønn. Denne fikk Bjørnson etter sigende i gave en gang mellom 1905 og 1910 - muligens til gullbryllupsdagen i 1908. Den er de siste årene blitt svært vinterskadd.

Ellers står det spisslønn nedenfor museet. Den nåværende er bare 35 år gammel og er arvtager til en kjempestor gammel lønn som stod der da Bjørnsons kom til gårds. Den er med på en tidlig tegning fra før Bjørnson kom til Aulestad.

Den klamret seg fast helt fram til 1974, da en høststorm skadet den så mye at den ble felt. Der står det også en hagtorn. Antageligvis sibir– eller amerikahagtorn. I vestenden av frukthagen står flere store popler, trolig balsampoppel. Ellers er det ymse slag syrin, noen med opprinnelse fra De kongelige hager i København, og en krossved. Frukthagen har mange eplesorter, blant annet haugmann og åkerø , og det er et pæretre her som aldri bærer frukt.

Plantene som har dekket verandaen er de forskjellige ”hageansvarliges” valg. Først var det humle, det var Karoline som fikk den plantet. Den vokste opp over verandarekkverket og fungerte som et slags lysthus, en skjerm mot solen. Humlen ble fjernet i 1915, det er blitt sagt at det var ’fordi den satt flekker på klær’.

Humlen ble erstattet med villvin, og denne fikk stå helt til 1964 da verandaen ble restaurert av Maihaugen, og villvinen ble fjernet. Rester av denne villvinen ser man i dag på veggen av drengestua. Maihaugen hadde ansvaret og en ny hageplan ble introdusert av fylkesgartner Breland. I denne planen inngikk datidens moteplante søtmispel som dekke foran verandaen. Det er denne som står der i dag.

Parterre

Parterre som sådan er et ekko av tidligere hagestiler, og det har blitt brukt i embetsmannshager siden renessansehagene. På 16–1700 tallet ble det moderne med symmetriske hager, delt opp i firkantede og trekantede felter. Feltene var plantet til både med nyttevekster, urter og prydvekster.

Parterret her på Aulestad er tegnet i hageplanen fra 1918. Planen ble ikke fulgt til fulle, men den er brukt som et grunnlag for den hagen vi ser i dag. Parterret og hagen ellers harmonerer godt med den opprinnelige planen, med markeringer av pion i hjørnene og innsvingningene på langsiden. Rosene i parterret er moderne rosesorter: vanlige hageroser, klase- eller bunndekkeroser. Om våren vokser perleblomster, tulipaner og påskeliljer mellom rosene.

Roserabatter

Roserabattene er en del av tidens hagemote fra tiden da parterrehagen ble anlagt. Disse markerer murkanter eller høydeforskjeller i anlegget. Rosa rugosa, nyperosen som er brukt i rabattene, er robust og hardfør og har greid seg i alle årene siden den ble plantet. Den har tålt flytting og omplanting.

Maihaugen prøvde på 60–tallet å fjerne både staudebed og noen av roserabattene, men sterke reaksjoner fra publikum gjorde at rosene på sørsiden ble plantet inn igjen, sammen med en rad av rips og riddersporer som Karoline hadde fått plantet i staudebedet ved parterret. Disse var også blitt fjernet.

Rosebed på Aulestad. Foto: Camilla Damgård / Aulestad.

Frukthage

Den siste rest av brukshage i dag er frukthagen, men heller ikke denne er original fra 1800–tallet. Den har forandret seg både i størrelse og fasong helt siden den først ble plantet på 1870-80-tallet. Den røk med på grunn av frost og jordrotter, og det ble ikke laget stor frukthage her igjen før på 1920–tallet. De siste epletrærne er fra 1980–tallet.

Da Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson bodde her, hadde de nyttehage der parterret er i dag. Denne hagen måtte vike plassen for moderniseringen i 1918 og ble flyttet til området nord for vognskjulet. Den inneholdt bær og grønnsaker som var vanlig i gårdshagene. Men Karoline hadde også blomster, f. eks. solsikker i bed nærmest huset, og etter hvert også en rosehage nedenfor hovedhuset. Hun var svært glad i roser. 

Lysthus

Lysthus av lind, hassel eller pil var moderne i norske prydhager helt fra 1700–tallet, og i følge Bjørn Bjørnsons ”Aulestadminner” var det et lite lysthus på Aulestad allerede da de kom til gårds i 1874. Almelysthuset som finnes i hagen i dag er antagelig fra tidlig 1900–tall.

De fleste av bedene i vår hage kom nok sammen med moderniseringen av hagen i 1918-19. Det runde bedet nedenfor museet er av noe nyere dato, men det er med på en tegning fra tidlig 30–tall. 

Stauder

Staudene som står her i rabattene i dag er ikke spesielt gamle eller sjeldne, de er i hovedsak tilført i Else Bjørnsons tid på Aulestad. Det har ikke vært noen bestemmelser om at hagen skal være som den opprinnelig var. Dermed har den forandret seg opp gjennom årene, og det er vanskelig å vite når de forskjellige staudene har kommet til. Man vet at skoganemonene på enden av staudebedet ved drengestua kommer fra Gotland. Torgerd Bjørnson brakte dem hit ca 1935.